Induksjonsvarmer av metall
En induksjonsvarmer lar deg varme opp metall til det blir rødt uten å røre det. Grunnlaget for en slik varmeovn er en spole der det skapes et høyfrekvent felt, som virker på en metallgjenstand plassert inne. En høy tetthetsstrøm induseres i metallet, som får metallet til å varmes opp. For å lage en induksjonsvarmer trenger du derfor en krets som genererer høyfrekvente svingninger og selve spolen.
Opplegg
Over er et diagram av en universell ZVS-driver, som er basert på kraftige felteffekttransistorer. Det er best å bruke IRFP260, klassifisert for en strøm på mer enn 40 A, men hvis du ikke får tak i disse kan du bruke IRFP250, de egner seg også for denne kretsen. D1 og D2 er zenerdioder, du kan bruke hvilken som helst spenning fra 12 til 16 volt. D3 og D4, ultraraske dioder, kan brukes for eksempel SF18 eller UF4007. Det anbefales å ta motstander R3 og R4 med en effekt på 3-5 watt, ellers kan de varmes opp. L1 – induktor, kan tas i området 10-200 µH. Den må vikles med en tilstrekkelig tykk kobbertråd, ellers kan ikke oppvarming unngås.Å lage det selv er veldig enkelt - bare vind 20-30 omdreininger med ledning med et tverrsnitt på 0,7-1 mm på en ferrittring. Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot kondensator C1 - den må være designet for en spenning på minst 250 volt. Kapasitansen kan variere fra 0,250 til 1 µF. En stor strøm vil strømme gjennom denne kondensatoren, så den må være massiv, ellers vil den varmes opp. L2 og L3 er den samme spolen som den oppvarmede gjenstanden er plassert inne i. Den består av 6-10 omdreininger med tykk kobbertråd på en dor med en diameter på 2-3 centimeter. Du må trykke på spolen fra midten og koble den til spolen L1.
Varmekretsmontering
Kretsen er satt sammen på et stykke PCB som måler 60x40 mm. Kretskortdesignet er helt klart for utskrift og trenger ikke å speiles. Brettet er laget ved hjelp av LUT-metoden; nedenfor er flere bilder av prosessen.
Etter å ha boret hullene, må brettet fortinnes med et tykt lag loddemetall for bedre ledningsevne av sporene, fordi store strømmer vil strømme gjennom dem. Som vanlig loddes først små deler, dioder, zenerdioder og 10 kOhm motstander. Kraftige 470 Ohm motstander er installert på brettet mens de står for å spare plass. For å koble til strømledningene kan du bruke en terminalblokk; det er plass til den på brettet. Etter å ha loddet alle delene, må du vaske av den gjenværende fluksen og sjekke de tilstøtende sporene for kortslutninger.
Lage en induksjonsspole
Spolen består av 6-10 omdreininger med tykk kobbertråd på en dor med en diameter på 2-3 centimeter; doren må være dielektrisk. Hvis ledningen holder formen godt, kan du klare deg helt uten.Jeg brukte vanlig 1,5 mm ledning og viklet den rundt et stykke plastrør. Elektrisk tape fungerer godt for å feste svingene.
En kran er laget fra midten av spolen; du kan ganske enkelt fjerne isolasjonen fra ledningen og lodde en tredje ledning der, som jeg gjorde. Alle ledninger må ha stort tverrsnitt for å unngå unødvendige tap.
Første lansering og testing av varmeren
Tilførselsspenningen til kretsen er i området 12-35 volt. Jo høyere spenning, jo mer varmes metallgjenstanden opp. Men samtidig øker varmespredningen på transistorene - hvis de med en strømforsyning på 12 volt nesten ikke varmes opp, kan de allerede ved 30 volt kreve en radiator med aktiv kjøling. Du bør også overvåke kondensator C1 - hvis den varmes opp merkbart, bør du ta en høyere spenning, eller sette sammen et batteri med flere kondensatorer. Ved oppstart for første gang trenger du et amperemeter koblet til bruddet i en av tilførselsledningene. På tomgang, dvs. Uten metallgjenstander inne i spolen trekker kretsen omtrent 0,5 ampere. Hvis strømmen er normal, kan du plassere en metallgjenstand inne i spolen og se den varmes opp bokstavelig talt foran øynene dine. God forsamling.
